Man kan leve på luft og kjærlighet

Jeg orket ikke savnet lenger.

De planlagte fem ukene vi skulle ha uten hverandre ble det dårlig med. Noen ganger blir jeg så oppgitt og fortvila over at nedtellingen til fremtidige besøk går i sneglefart. Så jeg fant min egen løsning på problemet, og bestilte likesågreit en flytur til Molde. Didrik, som ikke hadde en anelse om at jeg skulle komme oppover, var nærmest i sjokk da jeg plutselig, en helt vanlig onsdagskveld, satt smilende på senga hans, og hadde bestemt at jeg skulle bli hos han til søndag. Reaksjonen hans var virkelig priceless!  

Så nå sitter jeg altså her på Høgtun folkehøgskule i lille Torvikbukt i Romsdalen. 
Utenfor vinduet til Didrik ligger bukta badet i sollys, noe som visstnok er sjelden kost, når dagene som regel er regnfulle. Folkehøgskole - livet er virkelig helt annerledes enn hva jeg er vant med fra mitt urbane Oslo-liv.
Ute kjenner man lukta fra fjøs og kuruker. Det er fjell hvorhen man ser, med snø på toppene. Her blir frokosten servert mellom 07.00 og 07.45, og man spiser den SAMMEN med hundre andre.. Alle må møte opp på morgenmøter for å høre (Guds)ord for dagen, som blir rikelig illustrert med maling på flip-over. Det er et fastbestemt program for hver dag, ulikt program for de ulike linjene såklart. Middagen blir fortært i 15- tida, og folk får generelt mye utav dagene sine. Her kjenner de fleste hverandre, og alle er imøtekommende og interesserte i å bli kjent med deg. I motsetning til Oslo der alle går forbi hverandre med stive blikk, og setter man seg ved siden av et annet menneske på toget, kjenner man avskyen på lang vei. Man kan si at så mye sosialt samvær er det en stund siden jeg har hatt! Jeg likær meg og skal virkelig nyte disse dagene sammen med gutten min!

Og jeg våket opp til en gledelig nyhet - Silje flytter snart inn hos oss!
Så nå er alt bare fryd og gammen skal jeg si dere.

- Marie

Etter ei uke hjemme i trygge, gode, velkjente Larvik skal jeg i dag returnere "hjem" til Oslo.
Og denne gangen skal jeg være klar og på vakt!

For i forrige uke skulle jeg reise med NSB hjem til Larvik. Høstferien hadde startet (ja, på Bjørknes har vi høstferie) og jeg skulle hjem til hjemmelaget middag, fint høstvær, TV (!!) og en trygg seng nede på kjellerrommet. Da jeg skulle dra fra Oslo, tenkte jeg for meg selv at det er mindre stress og tjuvradder på Nasjonaltheateret stasjon, så jeg endte med å ta T-banen dit. Vel nede på stasjonen, gikk jeg bort til en av de mange billettautomatene for å sjekke om det fremdeles fantes noen billetter igjen til minipris (vanlig pris på togturen til Larvik koster skjorta), men neida.
Etter å ha sikra meg en billett hjem, og lagt den i jakkelomma, slang jeg dataveska over skulderen, bagen over den andre, før jeg slepte meg som en stressa slave bortover hallen ned til rulletrappa som gikk helt ned til togperrongen. 

Foran meg i den endeløse rulletrappa sto det en mann med mørk bart og en liten trillebag. Ja, nokså fin i klærne var han faktisk. Tilsynelatende uskyldig. Jeg ante fred og ingen fare. Da vi til slutt nådde bunnen av rulletrappa klarte Møkkamann foran meg å snuble over bagen sin, og brukte dritlang tid på å fjerne den. Jeg tenkte først "Stakkars mannen som snubla", men ettersom han brukte mistenkelig lang tid på å slippe meg frem, begynte jeg å ane hva som var på ferde. Det dannet seg en klynge av folk nederst i trappa, og jeg albuet meg ut av folkemengden. Da oppdaget jeg at den ytterste lomma på databagen var åpen, og den røde pungen jeg alltid har kort, penger, lapper ol. oppi, var VEKK!! Noen jævler hadde faktisk klart å fiske den opp bakfra mens jeg var opptatt av Møkkamann foran meg. Mennene bak meg så jeg aldri fjeset på, og mannen som "snublet" over bagen sin var forsvunnet.  

Jeg følte raseriet i meg, og hadde mest lyst til å løpe etter og vri av hodene på dem. Mest fortvila var jeg fordi de hadde tatt den røde ÅLESKINNS pungen min, som de kommer til å kaste i en eller annen søplekasse på stasjonen. Selv om det er surt at kortene mine var borte, så kan man alltids få dem tilbake. Jeg kjente jeg ville banke dritten ut av Møkkamann foran meg hadde vært med på "spillet", selv om jeg mest sannsynlig hadde blitt mer skadet av dem enn dem av meg... Men jeg fikk samlet tankene, og på under fem minutter hadde jeg sperret kortet mitt. Likevel hadde de klart å tømme brukskontoen min før jeg fikk sperret kontoen. Men SmarteMarie hadde heldigvis ført over pengene fra Lånekassa og sommerferiens lønning over på den trygge sparekontoen sin. Det ble heldigvis en dårlig pengesum på tjuvraddbanden fra Øst Europa denne torsdagskvelden..

Men husk for all del, kjære leser;
- Ha ALDRI masse penger på brukskonto (som regel får man dem igjen på forsikringen, men vil du at tjuvraddene skal få gleden av å få bruke DINE penger?)
- Ikke vær like dust som meg som la pengepungen i YTTERSTE lomme. Enda det kun er for et lite minutt. Kanskje vi skal satse på å børste støv av rompetaska, og ta den i bruk igjen?
- Aldri oppbevar alle verdisaker på ett sted. Jeg hadde noen ganger samlet nøkler, mobil og penger i samme røde pung.  
- Skjul din pinkode så godt som overhode mulig. Det sitter folk med kikkerter på kaféer rundt omkring som kun er ute etter å få tømt kontoen din.
- Husk at alle kan være potensielle tjuvradder, så mistenk enkelt og greit ALLE!

Det var dagens mange visdomsord fra Marie.





- Marie

Det å bo i leilighet er nytt for meg, og jeg er ikke vant med å bo i samme bygg som en rekke andre folk. Risikoen for å treffe på et annet menneske i oppgangen er faktisk rimelig stor. Men det er likevel vanskelig å "bli kjent" med alle de hyggelige naboene når de haster ut og inn av bygningen med bikkjer og barn og slikt. Men de litt mindre hyggelige naboene får man lett kontakt med..  

Men etter ei knapp uke stoppet en gråhåret mann meg, med dansk-norsk aksent, og en liten gutt hengende rundt beina sine. Han presenterte seg høflig som naboen i underetasjen.
Og han var snar med å presisere at det er LYTT i denne bygningen. Siden han bor rett under oss kunne han høre alt vi foretok oss med. Å gå inne med høyhelte sko, hard tasting på pcen om kveldene og høy musikk var noe han virkelig mislikte. "Jeg er en meget sint mann, og får jeg ikke sove om nettene kan det smelle fra meg," sa dansken.
Ja, slapp jeg i det hele tatt en fis, så ville den godeste naboen høre det. "Han som bodde hos deg før var fæl til det."
Så fise i mitt eget hjem, det skulle vise seg å være strengt forbudt. Orda hans har jeg tatt til meg, og nå prøver jeg i grunn å være minst mulig hjemme.. 

Her om dagen kom jeg på at blomstene på verandaen vår var ganske så tørre, og jeg tok til å vanne rikelig med vann for å redde de kjære stakkarne. "Uææ! Faen i helvete!" hørte jeg en mann jamre fra verandaen under meg. I grunnen tenkte jeg ikke stort mer over det, for folk skal da få lov til å banne i sine egne hjem.. Men sekunder senere var det noen som trampet hardt og bestemt oppover trappene, og banket på kjøkkendøra. Der sto den godeste dansken og guttungen hans. Vannet hadde tatt til å renne ned på Ikea-putene hans, og slikt ble det jo for satan skjolder av. Jeg unnskyldte meg og gjorde meg så uskyldig jeg bare kan.
"Det er greit siden det er deg, Marie, men hadde det vært en av de andre guttene ville jeg blitt riktig sint", avslutta han med, og gikk ned igjen med guttungen(som faktisk er fantastisk skjønn) på slep. 

Jeg har på følelsen at jeg kommer til å høre mer fra Herr Danske i underetasjen i året fremover..

- Marie
 

Og her kommer det siste innlegg om Japan.

Andreas, mamma og meg tok turen fra Kobe til byen Nara.
Bildet over viser en dam full av skilpadder.
 

På alle områdene som det fantes en serverdighet, krydde det av japanske skolebarn i skoleuniform

 
Pagoden i Nara

Andreas og jeg foran Sika- hjortene som gikk rundt for seg selv.
Nara er kjent for de.


De er veldig tamme, og spiser alt de kommer over.
- og turistene elsker å mate dem.




Grådige dyr som strømmet til med én gang jeg kjøpte kjeks til dem.


I Nara fantes det templet hvor verdens største Buddha-statue står.


Da vi kom tilbake til Kobe dro vi tre ut for å spise ekte japansk sushi.
Små kunstverk i seg selv, men jeg skal ikke skryte og si at jeg ble mett. Uvant.


Siden telefonkort i Japan kostet flesk, skrev og skrev jeg brev hjem til Norge.


Etter ei uke i Kobe tok vi Shinkansen(hurtigtog) og dro videre til Hiroshima.


Digre gangfelt

Hiroshima er kjent for matretten Okonomiyaki, og den ble servert overalt.
Maten ble laget på en varm plate mens man så på, noe som var underholdning i seg selv, og folk kunne spise rett fra plata.


Denne retten kan man få i mange ulike varianter.
Den vi spiste besto hovedsakelig av kål, egg, en slags "pannekake", fisk, bacon, nudler, bønnespirer, sauser, krydder...
Noen kaller det omelett, pizza eller pannekake..


Vi dro til "Fredsparken" som er bygget for å minnes atombombe-ofrene i Hiroshima,
og Fredsmusseet i Hiroshima. Her står Eline og jeg står foran Atombombe - domen i Hiroshima.
 

På kvelden dro vi ut, og fant en liten koreansk restaurant. Her skulle vi steke kjøttet selv,
og fikk plassert en masse sauser, salater og blader(?) foran oss. Kokka selv tok ansvar og viste oss hvordan maten skulle inntas. Nam, blader!


Vi reiste til en øy utenfor Hiroshima, Miyajima, hvor det var flere frekke hjorter,
 og apekatter oppe i fjellet.

Fant ingen aper der oppe i høyden, men utsikten var verdt turen i seg selv, og endelig skinte sola fra blå himmel.
 



Typisk turistgreie.

Denne kjennetegner Miyajima.



Etter to dager i Hiroshima dro vi opp i fjellet til en liten by som heter Koyasan.
Vi skulle prøve noe helt nytt - overnatting i et buddhistisk tempel.
Og ja, vi ser utrolig malplasserte ut! Nordmenn med trillekofferter.
 

Den buddhistiske presten hadde det som tradisjon å lage mønster i sanda.
Hvordan han gjør det, vet jeg ikke. I døra rett frem hadde buddhistmunkene morgen- og ettermiddags
seremonier hver dag. Klokka 06.00 ble vi vekket av en gongong som signaliserte at morgenseremonien startet.
En spesiell opplevelse, men veldig spennende. Klokka 17.30 var det klart for ettermiddagsseremonien som gikk ut på en 40 minutters meditasjon.


I midten av tempelet fantes det en japansk buddhisthage. Vakker, veldig vakker.




Maten vi fikk servert to ganger om dagen var etthundre prosent vegetarisk.
Ris, bønner, japanske grønnsaker, miso-suppe, tofu, nudler, grønn te, frukt og tempura.


Prestemora i tempelet. Hun kom hver kveld for å snakke om Koyasan, tempelet, krigen og Kookaii(munk)
 

Sittende i lotusstilling på tatami-matter fikk vi maten servert. Jeg var skeptisk, men fascinert.


Klokka 21 fikk mannfolka i tempelet lov til å vaske seg, og fra klokka halv elleve fikk kvinnene innta badet.
Først vasket man seg godt sittende på disse krakkene.


Så kunne man klatre oppi et stort bad med VARMT, deilig vann. Avslappende.


Inne i buddhist-hagen bodde det en slange. Og jeg som elsker slanger...


Koyasan er en by oppi fjellet, og her fantes det en hel haug av templer.
Men det som byen var mest kjent for var dette stedet som du kan se på bildet.
En buddhistisk gravplass, som besto av omlag 500 000 graver. Spesielt sted!




De siste to dagene vi hadde i Japan hadde vi planlagt å tilbringe på strendene i Shirahama,
ferieparadiset til japanerne selv. Dessverre for regntida så var det møkkavær begge dagene, så solbrente
skuldre og neser fikk vi dra hjem uten.


Men Shirahama kunne virkelig tilby deilig, fristende is!

Vi sov på futon-madrasser over tatami-matter med risputer. Komfortabelt!


Vi fikk tre timer ekstra på flyplassen, noe som alltid er like festlig.



Alt i alt - en veldig spennende og annerledes sommerferie!

Men etter to uker med ris, smakte brødskivene med brunost himmelsk! Inngrodd nordmann.

- Marie

Nå nærmer klokka seg ett denne mandags natten, og jeg ligger ikke i skje i min velkjente seng nede i kjellerrommet mitt sammen med typen som jeg har gjort i ni måneders tid nå. Nei, nå har jeg flytta fra gode gamle Larvik, ja hele straka vegen til Oslo by. Byen som egentlig burde beholdt det æreverdige navnet, Kristiania, som Helge og jeg kom frem til i gårsdagens sene nattertimer. Jeg er ensom.

Bilen var klar for sin siste tur til Oslo med alt mitt krimskrams, bilderammer, bøker og sokker. Det meste skulle med, og nå har rommet mitt i Oslo blitt hjemmekoselig. Det er rart hvor viktig det å ha et hvitt fuglebur på rommet er. Viktig!
Familien ble med inn denne søndagen for å forsikre seg om at jeg skulle bo på et alright sted, og at jeg ikke skulle omkomme. Noe tårevåt seanse ble det ikke, men i mitt stille sinn satt jeg igjen med en følelse av ensomhet og panikk.
For faen heller, nå har jeg faktisk flytta hjemmefra..

Resten av dagen min gikk ut på å pakke ut, og komme i orden i mitt nye hjem. Er trivelig her, om jeg skal si det selv.
Fikk også middagsinvitasjon i den nyinnkjøpte leiligheten til Heidi og Eivind, så slapp å tilbringe min ni månedersdag helt alene. Ikke at de dagene har blitt markert så ofte, for jeg er imot slike merkedager, men når savnet etter kjæresten er inne i deg hele tiden, som en tung, trist stein, er det fint å kunne snakke med mennesker som gjør en glad. Når man ikke går på skolen, er begravet i fag eller har en jobb å gå til, får man haugevis av tid til å savne og lengte.

Det gjenstår enda en hel uke til før jeg starter på skolen, så de dagene skal jeg bruke på å bli kjent med Oslo.
Vet jeg kommer til å trives.
Etterhvert.
  

I ukene før jeg dro til Japan var jeg i full gang med å kikke etter et fint, billig og sentralt sted å bo inne i Oslo.
Og gjett hva - det fikk jeg! Mirakuløst nok.

For en perfekt månedsleie skal jeg få lov til å dele bad og kjøkken på Majorstua sammen med tre hyggelige gutter.
Har til nå bare truffet en av de tre hittil, men. Mitt nye hjem ligger sentralt på Majorstua, nærme trikk, t-bane og buss. Frognerparken er det ikke lange snutten til heller. Nede i gata mi ligger Bunnpris og en utenlandsk grønnsakshandel, noe som kommer godt med når man skal være student og leve på billig mat.
Vi har en veranda som vender innover mot en bakgård hvor det faktisk er en hage med trær og blomster i. Og for ikke å glemme at det finnes en myk og gammel sofa på verandaen. Helt topp!  
Bjørknes, som er skolen jeg skal gå på dette skoleåret, er jo ikke lange gå-/sykkelturen unna, noe som bare er et stort pluss for min del. I slutten av august er det nok på tide at jeg endelig får flytta innover.
Tror faktisk at jeg kommer til å trives jævlig så godt om jeg får si det slik.. 




Dette er altså mitt fremtidige rom. Bildet ble tatt før den forrige leieboeren fikk flytta riktignok.
Kjenner jeg meg selv rett vil det nok bli overfylt med gamle bilder, telys og pynteputer. Som den jåla jeg er..
"Etter - bilder" kommer når jeg får flyttet inn på ordentlig, og får satt mitt preg på stedet.
Jeg og Silje dro innover for første gang i dag, med første "lasset".



Her har dere verandaen vår. Igjen; helt topp!
Jeg har et lite ønske inni meg om å få meg en liten urtekasse der ute, med tanke på at jeg skal kjøpe meg en Jamie Oliver - kokebok, og bli flink på kjøkkenet. Kanskje jeg til og med våger å sette opp en blomsterkasse eller to der ute? Fikk hvertfall grønt lys fra min medbeboer som ikke hadde noe i mot noen feminine detaljer her og der.





Og til slutt - kjøkkenet vårt. Mon tro om jeg får plass til alle mine te - og kaffekopper? Gjenstår og se.

Spennende, og litt skummelt å flytte hjemmefra.

- Marie

Etter kun én dag med sommerferie har jeg begynt å få alvorlige fritidsproblemer.

- Jeg har sett på TV SHOP igjen!

Her sitter jeg en tidlig søndagsmorgen og faktisk ser på alle de fantastiske reklamefilmene.
For visste du at det er faktisk mulig å få den perfekte kroppen bare ved å kjøpe en DVD med et pilatesprogram på?
Dere skal bare se alle de lubbene alenemødrene som har fått modellkropper på null komma niks! Amazing.
Visste du at man kan se MANGE år yngre ut ved bare å bruke en slags "slipemaskin" til huden?
At Proactive Solution fjerner ALT av kviser og annen rusk, og at "Hollywood stjernen" Leann Rhymes' skjønnhetshemmelighet er mineralsminken, Sheer Cover!
Holy Christ! 

Det verste er at jeg innbiller meg at jeg kunne hatt bruk for det ene og det andre.
Jeg tenker for meg selv "hvordan kan folk klare seg uten den pilates DVD'en?"
Selv om fornuften langt bak i hjernebarken min sier meg at det bare er juks - jeg lar meg lure.
Og det selv om jeg vet hvor enkelt det er å pynte på sannheten med retusjering og slikt. 
Jeg er et godtroende menneske. Kanskje mer naiv?



Nå drar jeg og Didrik innover til Oslo for å se på potensielle leiligheter til meg.
Sola skinner og det gjør meg glad!

Ha en deilig søndag!

- Marie